De dødeliges liv er kort, bare et øyeblink for meg, hvis eksistens strekker seg over evigheter. Akkurat som stjerner lyser opp og går ut på den enorme nattehimmelen, blir dødelige født og dør, og blir til stjernestøv.
Før lyset dukket opp, var jeg allerede i mørket som omsluttet kosmos. Mørke er ikke et enkelt fravær av belysning, det er selve lysets opprinnelige opphav.
Gjennom tidene har jeg vært kjent under mange navn - Devourer of Worlds, Chaos, Destroyer. Jeg har blitt kroppslig i forskjellige former, vandrende gjennom ukjente land, bærer på forbannelsen pålagt av mine fryktede evner.
Min reise var imidlertid aldri en av forløsning eller selverkjennelse. Jeg søker alltid etter nye erobringer, mystiske verdener under mitt domene.
Men av alle universene jeg noen gang hadde dominert, var det ingen som utfordret makten min så mye som NightGlen.
I rolige NightGlen, hvor naturen puster i harmonisk stillhet, prøvde jeg å undertrykke denne magiske verdenen med min list og styrke.
Du bør vite at på dette stedet av lys og mørke, fant jeg en motstander lik meg, en heftig og uforsonlig titan av skygger, ikke redusert til støv under mitt nærvær.
Ja, han kan kalles en mystisk gud, selv om et slikt konsept er ubetydelig sammenlignet med min natur.
Jeg husker godt den episke kampen mot Darkthorn, den mest monumentale i hele min eksistens...